Gamle sanger

 

Kom, mai, du skjønne milde - Syttende mai - Syng når du alene går - Sang til mor - Fars sang - No livnar det i lundar - Skivise - Skøyteløpervise - Hu hei! - Når solen faller  -  Til lags åt alle - Om høflighet - Dei vil alltid klaga og kyta

Kom, mai, du skjønne milde

Kom, mai, du skjønne, milde, gjør skogen atter grønn,

og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn!

Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!

 

Om vint'ren kan man have vel mangt et tidsfordriv;

man kan i sneen trave - å ja, et lystig liv!

Men når seg lerken svinger mot sky med liflig slag,

på engen om å springe - det er en annen sak!

 

Kom derfor, mai, du milde, gjør skogen atter grønn,

og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn!

Hvor ville jeg dog gjerne at jeg igjen deg så!

Akk, kjære mai, hvor gjerne gad jeg i marken gå!

D. Jæger

Syttende mai

Syttende mai er jeg så glad i,

moro jeg har fra morgen til kveld!

Da er det så du, om vi er små du,

er vi med likevel.

Jeg roper hurra dagen så lang,

synger for Norge mangen en sang.

Og jeg, jeg kan du elske mitt land du,

det skal du se en gang.

Margrethe Munthe

Syng når du alene går

Syng når du alene går!

Syng når fler skal sammen bindes!

Uten sang er ingen vår,

og i sang den siden minnes.

Syng deg sammen med ditt folk,

gjennom det med hele Norden!

Bli så siden selv en tolk

for den tro som din er vorden.

Bjørnstjerne Bjørnson

Sang til mor

Hvor fins en kjærlighet, full av varme

som slutter trofast i ømme arme,

er uforandret i onde dager

og intet fordrer men alt forsager?

Det fins en eneste her på jord

og hun som har den, hun heter mor.

 

Når mins hun vel i de år så lange

de tunge vånder, de tårer mange,

sin svunne ungdom med glans i øye,

de våkne netter og dagens møye

for dette barn som hun allting gav,

og for hvert offer dess mer holdt av.

 

Og vi, hva gir vi til gjengjeld henne?

Akk, sorg hun bærer med smil, kan hende,

litt lunken kjærlighet, delt på flere

en vennlig hilsen og lite mere.

Knapt nok å se oss blir hennes trøst

hun blir alene i livets høst.

 

Så lønn da, Gud, hvor vi ei formådde.

Det var ditt frø hun i tiden sådde,

det er din kjærlighet fra det høye

som speiles ned i en moders øye.

Og derfor er det som sol går ner

når dette øye ei stråler mer.

Zacharias Topelius

Fars sang

Det synges og tales så ofte om mor,

javel hun fortjener hvert eneste ord,

om far man så ofte ei sunget jo har,

så derfor en vise vi synger om far.

 

Vi minnes ham godt da vi enda var barn,

vi satt hjemme i stuen og bandt våre garn.

Mens mor knyttet masker med kjevle og bånd,

ga far oss om fisken den første leksjon.

 

Men hjemme der var det jo alltid som så,

det var Mamma for alltid den gang vi var små.

Vi lite forsto hva for far det betød,

å skaffe oss alle det daglige brød.

 

Nu ser vi det bedre hvor meget vi har

og takke deg for kjære trofaste far,

hvor meget du utsto av slit og av savn

de kjære i hjemmet til glede og gavn.

 

Din rygg er nu bøyet,og håret er grått,

og hendene merket av slit du har fått.

Du gjevnet vår livsvei skjønt tunge nok var,

de stener du ryddet, de byrder du bar.

 

Gud signe og lønne deg strevsomme far,

din kjærlighet var det som løftet og bar,

og synes oss veien nu sikker og trygg,

da skyldes det deg og din bøyede rygg.

 

Her sitter vi stille mens minner vi ser,

glide forbi i det gyllende skjær.

Av alle de deiligste minner vi har,

så er det minnet om deg kjære far.

Nå livnar det i lundar

No livnar det i lundar, no lauvast det i lid,

den heile skapning stundar no fram til sommars tid.

 

Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord,

og atter som eit under nytt liv av daude gror.

 

Guds kyrkja lysa skulle som høgt på berg ein stad,

med sommar utan kulde og utan solarglad.

 

Guds ord vel alltid lyser, den sol gjeng aldri ned.

Det hus som anden hyser, ligg støtt i ljos og fred.

 

Men stundom kom då kulde på Herrens kyrkjemark.

Det var som Gud seg dulde, og borte var Guds ark.

 

Det var vel mørke dagar, Guds ord var fåhøyrd segn.

Og hjarta frys og klagar, det saknar sol og regn.

 

Så sende Gud sin ande som dogg på turre jord.

Då vakna liv i lande, då grøddest vent Guds ord.

 

Då er det sæle tider for Kristi kyrkjegrunn.

Då lauvast det i lier, då livnar det i lund.

 

Då ljosnar det i landet frå fjell og ned til fjord.

Då losnar tungebandet, då kved Guds folk i kor.

 

Då skin det over strender som sol ein sumarkveld.

Då gløder kring i grender ein heilag altar-eld.

 

Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song!

Du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong.

 

Då me med vigsla tunga, med kjærleik heil og klår,

alt utan brest og sprunga, skal lova Herren vår.

Melodi: L. M. Lindeman

Tekst: Elias Blix

 

Skivise

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski,

nå lyser det så fagert i heien.

Fra ovnskroken vekk! Så glad og så fri

mot store hvite skogen tar jeg veien.

 

I fykende fei jeg baner meg en vei

blant vinterkledde stubber og steiner.

Den susende vind meg stryker om kinn,

og sneen drysser ned fra lave greiner.

 

De vinger på fot gir liv og lyst og mot!

Nå stevner jeg mot høyeste tinden!

Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,

det stryker og det fyker vekk med vinden.

 

Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp

den lyse dal med skoglier blandet,

da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst:

Jeg elsker, å jeg elsker dette landet!

Margrethe Munthe

Skøyteløpervise

En herlig vinterdag, en dag av rette slag,

med kulde så flisa den spretter,

med snø i dyngevis og heisann stålblank is

på alle vann så fast og så sikker.

 

Jeg skøytene vil ta og ut på isen dra

og trene, så får jeg vel prisen;

jeg blir ikke lei, men strever trutt i vei,

til sist så slår jeg Oscar Mathisen.

 

Men kunstløp, det er flott,

det liker jeg vel godt;

jeg svinger omkring så det suser,

gjør skredderspranget lett og korketrekker-sprett,

lik Sonja, ja, vår Sonja hjerteknuser.

 

Når hjem igjen jeg drar, så vet jeg dagen var

en lykkedag for helse og krefter.

Om mester eller ei har mindre å si for meg,

nei, friluftsliv er det jeg trakter etter.

Mads Berg

Hu hei!

Hu hei! Kor er det vel friskt og lett oppå fjellet!

Her leikar vinden i kåte sprett oppå fjellet!

Og foten dansar, og auga ler,

og hjarta kveikjande hugnad fær.

Oppå fjellet, oppå fjellet!

 

Kom opp! Kom opp frå den tronge dal oppå fjellet!

Her blæs ein blåster så frisk og sval oppå fjellet.

Og lii skin utav blomar full,

og soli drys sit fagre gull.

Oppå fjellet, oppå fjellet!

 

I dalen starvar du tung og heit, kom på fjellet!

Kor fint her er, ikkje nokon veit, her på fjellet.

Ditt auga flyg over nut og tind.

Det er som flyg det i himlen inn.

Oppå fjellet, oppå fjellet!

 

Og når no soli til kvile gjeng att om fjellet,

då reier skuggane opp si seng attmed fjellet.

Då gidrar alt i ein strålestraum,

og hjarta sveiper seg inni draum.

Oppå fjellet, oppå fjellet!

 

Kristofer Janson

Når solen faller

Når solen faller bak topp og tinde,

når dagen daler og blir et minne,

når det blir gull det som grånet mest,

da kanskje skjønner du landet best.

 

De står og smiler, de gamle gutter,

i regnskapsstunden, når dagen slutter.

De ser på himlen og løfter seg:

"Der er ei langt mellom oss og deg!"

 

Men er du ferdig med hele greien,

og vet at snart er det slutt på veien,

du synes ikke så smått enda

er dette land som du skal gå fra.

Nordahl Rolfsen

Til lags åt alle

Til lags åt alle kan ingen gjera;

det er no gamalt og vil so vera.

Eg tykkjer stødt, at det høver best

å hjelpa den, som det trenger mest.

 

Og kor du bryggjar og kor du bakar,

d’er alltid ein, som det ikkje smakar;

og når den eine då gjerer rop,

så ropar sidan den heile hop.

 

D’er mange nog, som vil domar vera

og læ åt alt, som dei andre gjera.

Og lyte finna dei rundt i kring,

og sjølve gjera dei ingen ting.

 

Um talen høyra me rødor manga,

og etter storleiken skal det ganga:

er folket stort, so er talen trygg;

er folket smått, so er talen stygg.

 

Og ymse folk er no alt for rædde,

at dei er havde til spott og gædde.

Dei skulde taka det heller lett;

det kjem vel upp, kven som hadde rett.

 

Her spyrst no minst um kvat mange lika;

mot rett og sanning må allting vika.

Det gjelder litet um tungt og lett;

det gjelder beinast um rangt og rett.

 

Det er ein ting, som oss tidt må undra,

at stort og smått skal seg alltid sunda,

at alt det store skal vyrdnad få,

og ingi ære når til dei små.

 

Det var vel lett, når ein slapp å grava,

når utan stræv ein fekk æra hava,

når den fekk prisen, som kravde mest

og berre kallad’ seg alltid best.

 

Det trur no mange den gamle læra,

at tyngste verket er største æra.

Det trur no mange, det folk er best,

Som krever minst og som strævar mest

 

Ein fær no høyra so mange grillor.

Det døma folke etter klædefillor.

Er kufta gammal, og kroppen grå,

so skal ein vandt noko vyrdnad få.

 

Kvat råd skal guten her heime hava?

Dei vil, han skal ned i moldi grava

og enda vera so blank og fin,

at skinnet glansar og kragen skin.

 

Skal alle ganga med kvita hender,

so kjem det armod i mange grender.

Skal guten grava og streva hardt,

so verer neven vel hard og svart.

 

D’er brotne kvistar i alle skogar;

det henger mold under alle plogar;

på alle leider det lyte finst,

og myket der, som ein ventar minst.

 

Men når me høyra um gamla tider,

so hadde folket vel verre rider.

Me all den trældom, som no me sjå,

so er det mildare no enn då.

 

Og dermed vilja me endå vona,

at lang tider må mykje sona,

at eingong sanning skal vinna lett,

at eingong folket skal få sin rett.

Ivar Aasen

Om høflighet

Et høflig barn er alles venn.

For den som selv er høflig

:/: får høflighet igjen. :/:

Og den som selv er sur og hard

Og spør med gretten stemme,

:/: får oftest sure svar. :/:

På skolen, hjemme, i butikk,

Blant alle folk en treffer

:/: på buss og tog og trikk. :/:

Vil høflighet i ferd og ord

bli mottatt som en gave,

:/: og koster ikke spor. :/:

Zinken Hopp

Dei vil alltid klaga og kyta

Dei vil alltid klaga og kyta

at me ganga så seint og så smått,

men eg tenkjer dei tarv ikkje syta:

me skal koma om ikkje så brått.

 

Ja, det skyt ikkje fram så det dunar,

som no ingen kan undrast oppå,

men det monar då jamt, ja, det monar,

så det stundom er hugnad å sjå.

 

Lat det ganga fram, lat det siga!

Berre eitt eg ynskjer og bed;

at me ikkje så høgt måtte stiga

at me gløyma vår fedrane-sed.

 

Lat oss ikkje forfedrane gløyma

under alt som me vende og snu;

for dei gav oss ein arv til å gøyma,

han er større enn mange vil tru.

 

Lat det merkast i meir enn i ordi

at me halda den arven i stand,

at når fedrane sjå att på jorid,

dei kan kjenna sitt folk og sitt land.

Ivar Aasen